Vinaora Nivo SliderVinaora Nivo Slider

Veiledere

   

Barn som ikke snakker i klasserommet


Hvis et barn ikke snakker i klasserommet, men snakker uten problemer hjemme, kan det
være at barnet har selektiv mutisme (heretter kalt SM). Et barn som har SM blir tause på
grunn av fysiske symptomer på den sterke angsten de føler. De er ikke trassige, stae eller
ulydige. De er heller ikke tause som følge av lærevansker, autisme, generell utviklingshemming,
opposisjonelle forstyrrelser, osv. Det er dermed ikke sagt at det kan oppstå andre sideliggende
forstyrrelser, men disse er ikke selve årsaken til SM. 

For et SM-barn er skolen det vanskeligste stedet å være.Lærere og medelever forventer at
alle barn skal være aktive og deltagende innenfor klasserommet. Når et barn ikke svarer, blir
all oppmerksomhet vendt mot henne/han. Det er akkurat dette som er så vanskelig for et SM
barn. Det er ganske ironisk i og med at oppmerksomhet er det siste et SM barn ønsker!Hvis
barnet føler at en person ikke aksepterer han/henne, eller er skuffet over at
han/hun ikke snakker, trekker barnet seg som oftest unna. 

Skritt for skritt


Angsten må avlæres sakte ved å ta små skritt i riktig retning. Denne prosessen begynner
med barnet selv og en nøkkelperson på barnets skole som barnet etterhvert får øket tillit til.
Hvis man går frem på denne måten, kan barnet klare å overkomme selektiv mutisme. Et
barn med SM kan for eksempel gå fra ”stiv av angst” til å nikke/riste på hodet, noe som er
et stort fremskritt for barnet. Som lærer vil du etter hvert legge merke til nyansene og se når
de små forandringene oppstår. Kommuniser gjerne dette til foreldrene så ofte som mulig.
Ikke-verbal kommunikasjon kan være alt fra å nikke, smile, vinke, rekke opp hånden osv. Å
oppmuntre en klassevenn til å hviske i øret er en fin måte å nærme seg verbal kommu-
nikasjon på. Alle former for lyder er et skritt mot å åpne seg og begynne med verbalisering.
Med yngre barn er all lek og spill som inneholder miming og lyder viktig å ta i bruk.
Oppmuntre og belønn alle framskritt, men vær forsiktig med å snu andres oppmerksomhet
mot barnet.

Klasseromsvenn

Finn et utadvendt barn som kan være SM-barnets bestevenn i klasserommet. Engasjer
foreldrene til å gjøre lekeavtaler i hjemmet eller i klasserommet før/etter skoletid slik at
barnet kan utvikle et avslappet forhold til andre barn i klassen. Hvis klasserommet er
opptatt (SFO eller lignende) kan man prøve å lage en liten gruppering med en/to med-
elever samt en av foreldrene litt adskilt fra de andre. Hvis en pult kan beveges litt ut i
korridoren er dette også en mulighet. Brett-spill er en fin aktivitet, gjerne valgt av SM-
barnet. Legg inn gode rutiner på dette. Rutiner er trygghet. SM-barnet takler ikke
så lett overaskelser og bør helst forberedes når forandringer skal skje. 

Det kan også være lurt å sette SM-barnet sammen med den eleven barnet kjenner best.
Etter hvert som barnet begynner å kommunisere (verbalt /ikke-verbalt) kan læreren sørge
for å introdusere andre barn, en etter en. Dette kalles ”stimulus nedtonings-strategi”
(stimulus fading strategy). Aktiviteter og samarbeid i små gruppeenheter gjør at barnet
føler seg roligere. Dette bør gjøres så ofte som mulig i klasse-sammenheng.


Ikke-verbal kommunikasjon

Godta ikke-verbal kommunikasjon i skolemiljøet, spesielt de første skolemånedene.
Sammen med eleven vil du finne ut det riktige tidspunktet til å oppmuntre til mer
verbal kommunikasjon. Dette kan ta litt tid, og i noen tilfeller kan det hende at verbal
kommunikasjon uteblir. Det er derfor viktig å ikke la den ikke-verbale kommunikasjonen
bli som en krykke. Det er en hårfin balanse mellom press og oppmuntring. Samtidig som
læreren ikke må presse barnet til å snakke,
er det viktig å gi utrykk for at det er helt greit
om barnet føler seg avslappet nok til å snakke. 


Fortell de andre barna om selektiv mutisme


Snakk med klassen når barnet med SM ikke er til stede om barnets bekymringer, redsler
og sterke sider. Gjør gjerne en slags lek ut av det slik at de andre også kan fortelle om
sine bekymringer og redsler og gjerne hva de mestrer godt i tillegg (dette er aldersbetinget). 

Fortell barna at de kan:
·         være venn med SM-barnet og prøve å inkludere henne/han i alle aktiviteter.
·         at de ikke skal prøve å få henne til å snakke.
·         at de ikke skal si til andre folk at hun ikke snakker.

Læreren på besøk hjemme


For å oppnå tillit hos SM-barnet, er det viktig å møte barnet der han/hun føler seg trygg.
Ved et hjemmebesøk kan man likevel ikke forvente tale. La barnet få være sammen med
deg på den måten hun/han kan. Barnet kan vise deg rommet sitt, datamaskinen, bøker,
spill osv. Det å smile, vinke, sitte nært og snakke behagelig gjør at barnet føler seg vel.
La barnet ta ledelsen ved besøket. Det kan ta et par besøk før barnet
begynner å åpne seg. Hvis hjemmebesøk er vanskelig, kan barnet også møte deg på
skolen, enten før eller etter skoletid. Tidlig om morgenen før de andre barna kommer gir
en mer avslappet start på dagen. Når det gjelder de yngste SM-barna, kan det være bedre
at barnet får ha en av foreldrene rundt seg for å føle seg tryggere. 

 

Foresatte på besøk i skolen

Når læreren er alene med barnet og en av foreldrene, kan læreren igangsette en samtale
med mor/far og godta at barnet bare observerer. La samtidig barnet få vite at de er en del
av samtalen, og at alle måter å kommunisere på ikke-verbalt er greit. En annen flott måte
å skape kontakt på uten snakkepress (noe som gjør barnet mer tilbakeholdent) er å få
barnet til å hjelpe med å organisere klasserommet og å gjøre klar til
aktiviteter. Ikke forvent eller spør for å få svar!  

Team-arbeid/nettverk og en målbevisst plan

For å få flest mulige vinklinger på evaluering og tilrettelegging av undervisningen, er det
anbefalt å sette opp et team med minst en fagperson (pedagog, skolepsykolog, rådgiver
e.l.) som kan jobbe innenfor skolen. Dette teamet bør bestå av for eksempel rådgiver/rektor
/skolepsykolog/ spesialpedagog, læreren og en av foreldrene.

Gjennom all nyere litteratur om selektiv mutisme ser vi nødvendigheten av individuelle møter
mellom barnet og nøkkelpersonen for at en tilretteleggelse skal bli mest mulig effektiv.
Nøkkelpersonen bør være en fra behandlings-teamet, fortrinnsvis en person som snakker
mildt og er tålmodig. De fleste barn med SM snakker ikke foran en hel gruppe.  

Når et visst nivå av tillit er oppnådd, bør lærer og foreldre (i samarbeid med resten av teamet)
bli enige om en plan for å hjelpe barnet. Behandlings-temaet kan hjelpe til med utformingen av
denne planen, spesielt med hjelp fra en person med kompetanse på området. 

Prosessen med å hjelpe et barn med å overkomme SM er en skritt-for-skritt prosess som må
imøtekommes med mye tålmodighet og tillit. Det finnes ingen mirakelkur for selektiv mutisme.
Gjennom retningslinjer fra skolen vil barnet etter hvert bygge opp variert adferd og tilegne seg
ferdigheter (coping skills) som vil gjøre det mulig for dem å sakte komme ut av den
angstfylte tilstanden. 


Spesialundervisning og individuell opplæringsplan (IOP)

Ettersom de fleste tilfeller av SM grunner i sterk sosial angst, er spesialundervisning/
spesialklasser svært uheldig for disse barna. Hvis man har kjennskap til SM og forstår
hvordan det fungerer, ser man at det er svært viktig å sette SM-barn inn i helt vanlige
skoleklasser. En individuell opplæringsplan (IOP) kan likevel være nyttig i noen tilfeller av
SM, spesielt hvis barnet går gjennom de første skoleårene uten å begynne å snakke. En
IOP bør være utformet slik at den er rettet mot å redusere barnets angst. Det er viktig at man
samtidig oppmuntrer og lærer barnet å fungere normalt innenfor en klassesituasjon.


Lærerens rolle


Ikke føl at det er din oppgave å få et SM-barn til å snakke. Det er derimot din jobb å  hjelpe
med å redusere angsten i forbindelse med alle slags klasserelaterte aktiviteter.  Fokuser på
å redusere angsten og ikke på å produsere tale. Glem ord  som ”ja, nei, vær så snill, takk, osv”.

 
  • Plasser barnet til siden i klasserommet, ikke foran og i midten hvor alle kan
    se på han/henne.
 
  •  Unngå for en hver pris øyekontakt i begynnelsen.
 
  •  La barnet få vite at du ikke kommer til å tvinge ham/henne til å snakke.
 
  • Snakk til barnet om eventuelle måter hun kan kommunisere med deg  på. Det kan være
    å nikke eller riste på hodet istedefor ja/nei, ha små  kort med ord på pulten, og bruke et
    tegn eller et symbol for å spørre  om å gå på toalettet. Du må poengtere at du ikke gjør
    dette for å få henne/han til å snakke, men at dere må finne en måte å kommunisere på.
 
  • Selv om et SM-barn en dag sier et svakt ”hei”, så ikke forvent mer. Hils tilbake og lat
    som ingenting. Det er viktig at man ikke gjøre et nummer  ut av noen form for ytring
    eller begynnende snakking som måtte komme (uventet).
 
  • Som oftest kommer SM-barnet til å snakke til en medelev før han/henne snakker til
    læreren direkte. I et slik tilfelle; ikke nevn at du hørte barnets stemme eller lignende.
    Hvis læreren retter  oppmerksomheten mot de  første forsøkene på å begynne å snakke,
    vil et SM-barn mest sannsynligvis trekke seg unna. Som sagt, ikke gjør det som ditt mål
    som lærer å få et barn med SM til å snakke i klasserommet. Det vil bare frustrere deg.
    De første ytringene finner sjelden sted i klasserom-settingen.
 
  • Prøv å behandle barna så likt som mulig slik at SM-barnet ikke føler seg  annerledes.
    Du kan for eksempel ha en liten boks med klistremerker, slik  at alle som er greie og
    gjør en god innsats den dagen/timen kan få et  klistremerke på slutten av dagen/timen.  


Et lite tips til deg som lærer

Min datter går i 1. klasse, og læreren har skapt et godt og avslappet miljø for henne. Hun har
laget ”bildekort” til alle i klassen slik at min datter ikke føler at det er bare hun som bruker dem.
Når de har lesetime skriver læreren ord på tavlen mens hun leser. Barna kan da selv velge om
de vil lese ordet høyt eller komme å peke på det riktige ordet. Min datter er den første til å rekke
opp hånden og de andre barna synest også det er fint å komme opp til tavlen. Jeg samarbeider
mye med læreren og vi e-mailes nesten hver dag. De minste ting og minste spørsmål er viktige.
Dette samarbeidet har hjulpet, og min datter gjør stadig nye fremskritt.


  * Denne guiden er skrevet med utgangspunkt i det Amerikanske skole-systemet. 
 
Kilder:
·         Kervatt, Gail (2007): Selectively Mute Children and school Interventions. SMG~CAN
·         Dr.Elisa Shipon-Blum (2006): Understanding Selective Mutisme, a guide to helping  
        teacher understand. SMG~CAN 
.
Norsk forum: http://www.mutisme.no
Amerikansk forum: http://www.childhoodanxietynetwork.org  

Login for medlemmer

Beskjeder

Beskjeder fra styret 14.09.2014:

 Nytt medlemsbrev er sendt ut på e-post;  Det er også lagt ut under "Medlemsbrev arkiv".  (logg på først- Brevet kan åpnes i wordformat). E-post: De som har endret e-post adresse etter å ha meldt seg inn i foreningen, kan sende oss en e-post til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.  så sender vi et nytt passord. Det skal lages en dokumentar film om barn med selektiv mutisme (barn rundt 6-10 år). De som er interessert i å  delta kan ta kontakt med Bivrost film, ved Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. tlf: 98475038.  Se også mer informasjon i medlemsbrev.